Hopp til innhold

Snorre Sturlason

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Snorre Sturlasson»)
Snorre Sturlason
Født1179[1]Rediger på Wikidata
Hvammur
Død23. sep. 1241[2][3]Rediger på Wikidata
Reykholt[4]
BeskjeftigelseSkribent,[5] skald, historiker, politiker, diplomat, lyriker
Embete
EktefelleHallveig Ormsdóttir
FarSturla Tordsson den eldre
SøskenSighvatr Sturluson
BarnÓrækja Snorrason
Þórdís Snorradóttir
Jón murtur Snorrason
Hallbera Snorradóttir
NasjonalitetIsland
SpråkNorrønt, islandsk[6]
Viktige verkDen yngre Edda, Heimskringla
Snorre Sturlason på Commons
Artikkelen inngår i serien om

Sagalitteratur

Utsnitt fra Njåls saga i Möðruvallabók (AM 132 fol.13r) omtrent år 1350.
Sagatyper

Islendingesagaer, Tått, Kongesagaer, Fornaldersaga, Biskopsaga, Samtidssaga, Apostelsaga, Skaldekvad

Lister

Liste over islendingesagaene, Liste over fornaldersagaer

Viktige manuskript

Fagrskinna, Flatøybok, Morkinskinna, Möðruvallabók, Codex Regius

Noen kongesagaer

Den eldste saga om Olav den hellige, Ågrip, Fagrskinna, Snorre Sturlasons Heimskringla, Den større saga om Olav Tryggvason, Sverres saga, Sturla Tordssons Håkon Håkonssons saga

Se også

Norrøn litteratur, Landnåmabok, Árni Magnússon, Árni Magnússon-instituttet

Den yngre Edda, også kalt Snorre-Edda, gjengitt i et islandsk håndskrift fra 1666. Tittelsida viser Odin, Hugin og Munin, Heimdall, Sleipner og andre skikkelser fra norrøn mytologi.

Snorre Sturlason eller Sturluson[7] (norrønt: Snorri Sturluson; født 1178/79, død 23. september 1241) var en islandsk høvding, forfatter og skald. Han er mest kjent som forfatter av Den yngre Edda og Heimskringla (Snorres kongesagaer), et av Norges viktigste bokverk. Snorre medvirket også til at Island kom under den norske kongen i 1262.[8]

Oppvekst og familie

[rediger | rediger kilde]

Snorre ble født på Hvamm (Kvam) på Island 1178/79. Foreldrene var Sturla Þórðarson og Guðný Böðvarsdóttir, men Snorre ble oppfostret i lærdom hos sin fosterfar Jón Loftsson (1124–97) – datidens fremste høvding, og omtalt som Islands klokeste mann. Han kom fra en mektig familie som stammer tilbake til Halvdan Svarte, og bodde da på gården Odde, som var et kultursentrum på Island. Der lærte Snorre å lese og skrive, og fikk opplæring i latin, teologi, geografi og islandske lover. Hans fostermor var norsk dronningdatter. Det kan spekuleres i at det var av betydning når han siden samlet de norske kongesager. I 1206 flyttet han til gården Reykholt.

Snorre på Island

[rediger | rediger kilde]

Snorre var høvding og en av Islands mektigste personer i sin tid. Han var representant i det islandske Alltinget i periodene 1215–18 og 1222–31. Han hadde det høyeste embetet på Alltinget, som lovseiemann. Han bodde hele tiden på Island bortsett fra årene 1218–20 og 1237–39, da han var i Norge.

Gjennom sitt ekteskap med Hallveig Ormsdatter, enke etter Bjørn Torvaldsson,[9] ble Snorre en av Islands rikeste menn. Som høvding brukte han systematisk sine tre døtre Hallbera, Tordis og Ingebjørg til å underbygge sin maktposisjon. Uten dem er det vanskelig å tro at han kunne blitt så mektig. Hallbera ble gift med Arne Magnusson i 1218. Seks år senere ble Tordis gift med Torvald Vatnsfjording og Ingebjørg med Gissur Þorvaldsson, den svigersønnen som senere utførte kongens ordre om å få Snorre drept. Hallbera ble samme året skilt fra Arne, men bortgiftet på nytt vinteren 1227/8, denne gang til høvdingen Kolbein unge, og i en slik hast at etter bryllupet, som ble holdt på Snorres gård, dro svigersønnen hjem til gården sin uten å få med seg sin nye kone. Snorre måtte selv på et senere tidspunkt få sendt henne etter. En viktig grunn til Snorres reduserte maktstilling på Island omkring 1230, var nettopp at døtrenes ekteskap sluttet å fungere til hans fordel, som pant på hans vennskap med andre høvdinger. Hallbera døde i 1231, samme året ble Ingebjørg skilt, og Tordis, som var blitt enke i 1228, nektet å gi etter for sin fars krav om gjengifte.[10]

Snorre i Norge

[rediger | rediger kilde]

Snorre var i Norge to ganger. Første gang var i 1218–1220 da kong Inge (Inge Bårdsson 1185–1217) var død, og hans halvbror Skule jarl (Skule Bårdsson, 1188–1240) regnet med å overta tittelen. Imidlertid hadde birkebeinerne i 1217 valgt Håkon 4 Håkonsson («Håkon den gamle») som konge, bare 13 år gammel.

Senere ble det til en kamp mellom Skule og Håkon om hvem som skulle være konge. Snorre støttet Skule, og gikk også i all hemmelighet inn i hirden hans som lendmann.

Andre gang han var i Norge var i 1237–39. Dette var delvis for å komme unna Island, på grunn av forholdene der under Sturlingtida. Snorre hadde mange fiender på Island på grunn av sin makt og rikdom. Han oppsøkte sin venn Skule, men siden sist hadde Håkon formelt blitt valgt til konge, på riksmøtet i Bergen i 1223. Skule planla et opprør mot Håkon, og siden Snorre støttet Skule, ble han stemplet som forræder. Snorre forlot Norge i 1239, mot kongens forbud. Året etter gikk Skule til åpent opprør mot kongen, men tapte og ble drept. Deretter ga kong Håkon Snorres uvenn og tidligere svigersønn Gissur Þorvaldsson i oppdrag å drepe Snorre. Gissur og en flokk andre menn oppsøkte Snorre på gården Reykholt og drepte ham den 23. september 1241.[11]

Diktning

[rediger | rediger kilde]

Snorre Sturlassons mest kjente verker er Heimskringla og (den yngre) Edda, og det er spekulert på om han også skrev Egils saga.

  • Heimskringla (ca. 1220–35) er en samling av kongesagaer – en historiebok som handler om Norges konger fra Halvdan Svarte (850), Olav Tryggvason og til kong Sverre (1177). Verket har sitt navn etter åpningsordene i verket, Kringla Heimsins (= den runde jordskiva). Heimskringla har vært av avgjørende betydning for fremveksten av en norsk nasjonalfølelse og byggingen av et selvstendig Norge.
  • Snorres Edda (ca. 1220–30), også kalt den yngre Edda, er en lærebok eller håndbok i diktekunst (må ikke forveksles med Den eldre Edda). Den handler om de norrøne gudemytene rundt blant andre Odin og Tor. Boka starter med en prolog hvor verdens skapelse beskrives sammen med religionens opphav og tilblivelsen av de gamle gudene, æsene.

I tillegg er det blitt fremmet som en teori at Egils saga (1226) også er skrevet av Snorre, men det er ennå ikke bevist. Det er en saga om Egil Skallagrimson. Handlingen foregår i årene 850–1000, for det meste i Norge og på Island.

Jon Gunnar Jørgensen mener Edda er Snorres viktigste verk fordi det til forskjell fra Heimskringla (som er et av flere verk med kongesagaer) er enestående. Edda gir en innføring i den norrøne gudelæren og skaldekunsten som ellers hadde manglet.[8]

Det skal sies at det finnes ingen originale manuskripter av Snorres verker, men kun senere avskrifter. Det står heller ingen steder at det faktisk er Snorre som har forfattet verkene som er tiltenkt ham, men han fremstår allikevel som den mest sannsynlige kandidaten.

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]

Snorres gate i Oslo fikk sitt navn i 1896 og er oppkalt etter Snorre Sturlason.

Gustav Vigelands statue av Snorre ble reist i Bergen i 1948. En kopi ble reist på gården Reykholt i 1947.

Snorremonumentet i Slottsparken i Oslo var en åtte meter høy bauta i granitt som ble satt opp av NS-regjeringa i 1941, men revet ved frigjøringa i 1945.

I 1941 innførte NS-myndighetene Snorredagen, som skulle være offisiell flaggdag 23. september.[12]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ www.britannica.com[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Internet Speculative Fiction Database, ISFDB forfatter-ID 233058, oppført som Snorri Sturluson[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jn19990008053, besøkt 23. november 2019[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Charles Dudley Warner, red. (1897) (på en), Library of the World's Best Literature, Wikidata Q19098835, https://www.bartleby.com/lit-hub/library 
  6. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 31373667, Wikidata Q16744133 
  7. ^ «Historiske navn: O–Å». Språkrådet. Besøkt 16. august 2023. 
  8. ^ a b Jørgensen, Jon Gunnar: Snorre Sturlason. Kva ville han med livet? Dag og Tid, 21. mars 2014.
  9. ^ Finnur Magnússon, Carl Christian Rafn, Jacob Hornemann Bredsdorff (1838): Grönlands historiske mindesmærker, K. Nordiske oldskrift-selskab, København,
  10. ^ Jón Vidar Sigurdsson: Den vennlige vikingen (s. 130), forlaget Pax, Oslo 2010, ISBN 978-82-530-3359-4
  11. ^ Wærdahl, Randi. (2009, 13. februar). Snorre Sturlason. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 17. februar 2017.
  12. ^ Dyrhaug |, Tore (28. august 2017). ««Nøtterøy har lidt meget under okkupasjonen”». Nøtterøy Historielag. Besøkt 16. august 2023. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Snorre Sturlason – originaltekster av og om forfatteren fra Wikikilden
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Snorre_Sturlason&oldid=24740097»